Tusen takk Spaceworld Levanger og Samsung for en spiller ny Samsung Galaxy Xcover, dette er en telefon som passer en sjømann!
Vil også takke Levanger bil og båt service for ny dynamoreim!
lørdag 27. oktober 2012
Porto Santo - Corralejo, Fuertevetura
Satte seil fra Porto santo den 24.10.2012 med kuling i kastene og sjø på opptil 4-4,5meter med nytt mannskap ombord. Bonnie seilte raskt, men det ble litt i overkant mye sjø og litt liten båt for min nye matros. Vind og sjø roet seg dag 2 og matrosen begynte å komme til hektene igjen.
Masse delfiner, en havskilpadde med kurs mot Karibien en delfin som stakk av med den beste sluken min og flotte soloppganger fra Afrika.
Jeg står igjen uten mannskap, da matrosen velger å mønstre av her. Det er ingen lek å krysse åpne havstrekk i atlanteren med en 26 ft seilbåt, man trenger vel en god dose vikingeblod samt og klare å legge komforten som man er vant til fra livet på land bak seg. Men når dette er gjort og etter dagesvis i rom sjø og frisk vind i seilene ankommer en ny havn i et nytt land får man en følelse som ikke går an å sette ord på, det må bare oppleves!
Masse delfiner, en havskilpadde med kurs mot Karibien en delfin som stakk av med den beste sluken min og flotte soloppganger fra Afrika.
Jeg står igjen uten mannskap, da matrosen velger å mønstre av her. Det er ingen lek å krysse åpne havstrekk i atlanteren med en 26 ft seilbåt, man trenger vel en god dose vikingeblod samt og klare å legge komforten som man er vant til fra livet på land bak seg. Men når dette er gjort og etter dagesvis i rom sjø og frisk vind i seilene ankommer en ny havn i et nytt land får man en følelse som ikke går an å sette ord på, det må bare oppleves!
onsdag 17. oktober 2012
Fra Scottland til Porto santo
Kan vel si med hånden på hjertet at mye har skjedd siden sist, både på godt og vondt. Vi seilte fra Wick og gjennom det berømte Pentland firth på nordsiden av Scottland og fikk kjenne litt på de sterke strømmene mellom Scottland og Orkenøyene og ankom Stornoway i Hebridene et par dager senere. Der startet motoren å fuske, men fikk skrudd litt på den og så startet hun igjen. Vi lå i Stornoway en ukes tid før vi seilte videre til Isle of Barra. Seilasen gikk fint, men utrolig kjedelig å seile motstrømms i disse farvann, men til gjenngjeld har man 7 knop på laber bris når man har tidevannsstrømmen i favør.
Vi ankom Castlebay på Isle of Barra en flott sommerdag og seilte inn fjorden der med det gamle slottet i havnen som ønsket oss velkommen. Ikke visste jeg at vi skulle bli der i 5 uker og møte "sandfolket", oppleve havari og mannskapsbytte. Kvelden vi ankom møtte vi en gjeng fra Glasgow som skulle leve det frie liv på en strand i noen uker, vi kom meget godt over ens over "noen" Cider og Øl, så det ente opp med nachspiel på Bonnie med kamskjell og mere Øl... Morgenen etter var nok sandfolket like forbauset over å våkne på en seilbåt som jeg var over at 6 fulle sjeler faktisk hadde fått plass ombord, men der det er hjertrom er det husrom, selv om kapteinen selv sov i cockpitt.
Dette ble starten på et godt vennskap og vi tilbrakte mye tid sammen på stranden der vi spiste hva naturen og havet kunne tilby, samt Cider og Øl fra supern.
Et par uker senere ble det meldt storm over Isle of Barra, Bonnie lå på mooring da det ikke var noe gjestebrygge i havnen, men jeg trodde hun lå trygt.. Det viste seg å være feil og under stormen slet hun seg, jeg sto tilfeldig vis på dekk for å vurdere om jeg skulle bruke kjetting som fortøyning og jeg hadde anker og alt klargjort på dekk. Så jeg fikk kastet anker umiddelbart og det var nok årsaken til at det gikk så bra som det gikk. Bonnie traff steinene med ror og kjøl men ankeret hindret at baugen ikke dro seg inn og at hun ble liggende longside til og slå hull i skroget. 30 min senere kom Lifeboats og dro oss av og reddet oss fra totalhavari. Et par dager senere hadde været roet seg og det var tid for å vurdere skadene. De nederste 20 cm av roret var borte og skeggen hang vare i en bolt, samt vindroret var ødelagt og noen sprekker rundt kjøl. Det ble også endel skader på dekk etter tauingen. Vi satte igang arbeidet umiddelbart med meget god hjelp fra våre venner på skuta SANS PEUR. De er to menn fra England som skal til USA for å starte birøkting,de seiler en 65ft trebåt med flott verksted ombord, uten de hadde ikke Bonnie vært her hun er i dag. Det var ikke noe slipp på Isle of Barra, men tidevannsforskjellen var omtrendt 5 meter, så vi la henne på stranden rett nedenfor campen til strandfolket og ventet på lavvann, det ga oss et par timer å jobbe på før vannet ble for høyt igjen. Etter ca 2 og en halv uke var Bonnie seilklar igjen, men Bonnie hadde litt problemer med mannskapet, det resulterte i at Chris, en av sandfolket mønstret på og Pål dro på eget eventyr. I tillegg fikk vi med oss Rob også en av sandfolket som skulle bli med oss ned til sør Irland, så satte vi endelig seil igjen. Værmeldingen medte godværsseilas helt til Schull i sørirland hvor vi skulle møte Sans Peur igjen og planlegge Biscaya kryss sammen. på den 3. dagen vest for Irland forandret været seg. Det blåste opp til storm fra sør vest og vi fikk for høy sjø og for mye vind til å fortsette på planlagt kurs, mannskapet var uerfarent og været varekstremt så avgjørelsen ble å søke nødhavn. Tralee var omlag 9 timer øst for oss så vi satte kursen dit med sjø og vind fra siden, på vei inn hørte vi 3 MAYDAY fra 3 forskjellige fiskebåter kun 20 nm sør for oss. De hadde visst blitt like overasket over været som oss, og når vi kom iland fikk vi høre at 2 var omkommet.
Vi ble i Tralee en uke og Rob mønstret av der og dro hjem til Glasgow, vi seilte videre mot Schull i håp om å møte Sans Peur der. Da vi ankom hadde de ennå ikke kommet, så vi håpte at de hadde søkt nødhavn som oss. Noen dager senere dukket de opp og det ble en stor fest ombord på Sans Peur med historier fra forestående seilas.
Så begynte vi å planlegge Biscaya. Den første dagen over fikk vi frisk bris i seilene og god fart, dette varte i godt og vel et døyn, så begynte vinden å dø ut. Dette var vi klar over da et stort høytrykk var over Biscaya bukten og vi regnet en dag for motor før vi dro, så vi fylte opp nok diesel til å gå for motor i 2 og en halv dag. Men etter 24 timer med lite vind og for motor var havet fortsatt blankt som et speil og det fortsatte slik lenge, på den 3. dagen gikk vi tomme for diesel.. Ingen vind kun store rullende dønninger og seil som blafret. Jeg hadde ca 7 liter med bensin igjen så jeg fikk satt utenbords motoren bak og gikk på så lavt turtall jeg kunne mens jeg hadde nok styrefart til å holde kursen. Da det var igjen 1 liter fikk vi endelig nok vind til å fylle seilene. 4,5 dager senere ankom vi Camarinas. Chris hadde ikke fungert så bra ombord, og hadde vært syk mesteparten av veien over, så det ble til at han mønstret av. Da sto jeg igjen uten mannskap og valgte å seile single handed til Portugal og Porto santo. Dette har vært et eventyr og en utfordring uten sidestykke, jeg rundet kapp Finisterre i 25 knop vind og ankom Povoa de varzim i Portugal 26 timer etter avreise fra Camarinas. Der ble jeg i 10-12 dager og møtte noen fantastiske mennesker før jeg satte kursen alene over til Porto Santo. Oppsumeingen av den seilasen er vel at det tøffeste med single handed seilas er psykisk. Å være alene ute på det store blå i over 6 døyn er fantastisk men krevende. Nå er jeg her i Porto Santo og har fått besøk av min kjære Linn og mor og neste uke settes kursen mot Lanzarote.
Herrfra skal jeg prøve å være flinkere med oppdateringer!
Vi ankom Castlebay på Isle of Barra en flott sommerdag og seilte inn fjorden der med det gamle slottet i havnen som ønsket oss velkommen. Ikke visste jeg at vi skulle bli der i 5 uker og møte "sandfolket", oppleve havari og mannskapsbytte. Kvelden vi ankom møtte vi en gjeng fra Glasgow som skulle leve det frie liv på en strand i noen uker, vi kom meget godt over ens over "noen" Cider og Øl, så det ente opp med nachspiel på Bonnie med kamskjell og mere Øl... Morgenen etter var nok sandfolket like forbauset over å våkne på en seilbåt som jeg var over at 6 fulle sjeler faktisk hadde fått plass ombord, men der det er hjertrom er det husrom, selv om kapteinen selv sov i cockpitt.
Dette ble starten på et godt vennskap og vi tilbrakte mye tid sammen på stranden der vi spiste hva naturen og havet kunne tilby, samt Cider og Øl fra supern.
Et par uker senere ble det meldt storm over Isle of Barra, Bonnie lå på mooring da det ikke var noe gjestebrygge i havnen, men jeg trodde hun lå trygt.. Det viste seg å være feil og under stormen slet hun seg, jeg sto tilfeldig vis på dekk for å vurdere om jeg skulle bruke kjetting som fortøyning og jeg hadde anker og alt klargjort på dekk. Så jeg fikk kastet anker umiddelbart og det var nok årsaken til at det gikk så bra som det gikk. Bonnie traff steinene med ror og kjøl men ankeret hindret at baugen ikke dro seg inn og at hun ble liggende longside til og slå hull i skroget. 30 min senere kom Lifeboats og dro oss av og reddet oss fra totalhavari. Et par dager senere hadde været roet seg og det var tid for å vurdere skadene. De nederste 20 cm av roret var borte og skeggen hang vare i en bolt, samt vindroret var ødelagt og noen sprekker rundt kjøl. Det ble også endel skader på dekk etter tauingen. Vi satte igang arbeidet umiddelbart med meget god hjelp fra våre venner på skuta SANS PEUR. De er to menn fra England som skal til USA for å starte birøkting,de seiler en 65ft trebåt med flott verksted ombord, uten de hadde ikke Bonnie vært her hun er i dag. Det var ikke noe slipp på Isle of Barra, men tidevannsforskjellen var omtrendt 5 meter, så vi la henne på stranden rett nedenfor campen til strandfolket og ventet på lavvann, det ga oss et par timer å jobbe på før vannet ble for høyt igjen. Etter ca 2 og en halv uke var Bonnie seilklar igjen, men Bonnie hadde litt problemer med mannskapet, det resulterte i at Chris, en av sandfolket mønstret på og Pål dro på eget eventyr. I tillegg fikk vi med oss Rob også en av sandfolket som skulle bli med oss ned til sør Irland, så satte vi endelig seil igjen. Værmeldingen medte godværsseilas helt til Schull i sørirland hvor vi skulle møte Sans Peur igjen og planlegge Biscaya kryss sammen. på den 3. dagen vest for Irland forandret været seg. Det blåste opp til storm fra sør vest og vi fikk for høy sjø og for mye vind til å fortsette på planlagt kurs, mannskapet var uerfarent og været varekstremt så avgjørelsen ble å søke nødhavn. Tralee var omlag 9 timer øst for oss så vi satte kursen dit med sjø og vind fra siden, på vei inn hørte vi 3 MAYDAY fra 3 forskjellige fiskebåter kun 20 nm sør for oss. De hadde visst blitt like overasket over været som oss, og når vi kom iland fikk vi høre at 2 var omkommet.
Vi ble i Tralee en uke og Rob mønstret av der og dro hjem til Glasgow, vi seilte videre mot Schull i håp om å møte Sans Peur der. Da vi ankom hadde de ennå ikke kommet, så vi håpte at de hadde søkt nødhavn som oss. Noen dager senere dukket de opp og det ble en stor fest ombord på Sans Peur med historier fra forestående seilas.
Så begynte vi å planlegge Biscaya. Den første dagen over fikk vi frisk bris i seilene og god fart, dette varte i godt og vel et døyn, så begynte vinden å dø ut. Dette var vi klar over da et stort høytrykk var over Biscaya bukten og vi regnet en dag for motor før vi dro, så vi fylte opp nok diesel til å gå for motor i 2 og en halv dag. Men etter 24 timer med lite vind og for motor var havet fortsatt blankt som et speil og det fortsatte slik lenge, på den 3. dagen gikk vi tomme for diesel.. Ingen vind kun store rullende dønninger og seil som blafret. Jeg hadde ca 7 liter med bensin igjen så jeg fikk satt utenbords motoren bak og gikk på så lavt turtall jeg kunne mens jeg hadde nok styrefart til å holde kursen. Da det var igjen 1 liter fikk vi endelig nok vind til å fylle seilene. 4,5 dager senere ankom vi Camarinas. Chris hadde ikke fungert så bra ombord, og hadde vært syk mesteparten av veien over, så det ble til at han mønstret av. Da sto jeg igjen uten mannskap og valgte å seile single handed til Portugal og Porto santo. Dette har vært et eventyr og en utfordring uten sidestykke, jeg rundet kapp Finisterre i 25 knop vind og ankom Povoa de varzim i Portugal 26 timer etter avreise fra Camarinas. Der ble jeg i 10-12 dager og møtte noen fantastiske mennesker før jeg satte kursen alene over til Porto Santo. Oppsumeingen av den seilasen er vel at det tøffeste med single handed seilas er psykisk. Å være alene ute på det store blå i over 6 døyn er fantastisk men krevende. Nå er jeg her i Porto Santo og har fått besøk av min kjære Linn og mor og neste uke settes kursen mot Lanzarote.
Herrfra skal jeg prøve å være flinkere med oppdateringer!
Abonner på:
Innlegg (Atom)