Tusen takk Spaceworld Levanger og Samsung for en spiller ny Samsung Galaxy Xcover, dette er en telefon som passer en sjømann!
Vil også takke Levanger bil og båt service for ny dynamoreim!
lørdag 27. oktober 2012
Porto Santo - Corralejo, Fuertevetura
Satte seil fra Porto santo den 24.10.2012 med kuling i kastene og sjø på opptil 4-4,5meter med nytt mannskap ombord. Bonnie seilte raskt, men det ble litt i overkant mye sjø og litt liten båt for min nye matros. Vind og sjø roet seg dag 2 og matrosen begynte å komme til hektene igjen.
Masse delfiner, en havskilpadde med kurs mot Karibien en delfin som stakk av med den beste sluken min og flotte soloppganger fra Afrika.
Jeg står igjen uten mannskap, da matrosen velger å mønstre av her. Det er ingen lek å krysse åpne havstrekk i atlanteren med en 26 ft seilbåt, man trenger vel en god dose vikingeblod samt og klare å legge komforten som man er vant til fra livet på land bak seg. Men når dette er gjort og etter dagesvis i rom sjø og frisk vind i seilene ankommer en ny havn i et nytt land får man en følelse som ikke går an å sette ord på, det må bare oppleves!
Masse delfiner, en havskilpadde med kurs mot Karibien en delfin som stakk av med den beste sluken min og flotte soloppganger fra Afrika.
Jeg står igjen uten mannskap, da matrosen velger å mønstre av her. Det er ingen lek å krysse åpne havstrekk i atlanteren med en 26 ft seilbåt, man trenger vel en god dose vikingeblod samt og klare å legge komforten som man er vant til fra livet på land bak seg. Men når dette er gjort og etter dagesvis i rom sjø og frisk vind i seilene ankommer en ny havn i et nytt land får man en følelse som ikke går an å sette ord på, det må bare oppleves!
onsdag 17. oktober 2012
Fra Scottland til Porto santo
Kan vel si med hånden på hjertet at mye har skjedd siden sist, både på godt og vondt. Vi seilte fra Wick og gjennom det berømte Pentland firth på nordsiden av Scottland og fikk kjenne litt på de sterke strømmene mellom Scottland og Orkenøyene og ankom Stornoway i Hebridene et par dager senere. Der startet motoren å fuske, men fikk skrudd litt på den og så startet hun igjen. Vi lå i Stornoway en ukes tid før vi seilte videre til Isle of Barra. Seilasen gikk fint, men utrolig kjedelig å seile motstrømms i disse farvann, men til gjenngjeld har man 7 knop på laber bris når man har tidevannsstrømmen i favør.
Vi ankom Castlebay på Isle of Barra en flott sommerdag og seilte inn fjorden der med det gamle slottet i havnen som ønsket oss velkommen. Ikke visste jeg at vi skulle bli der i 5 uker og møte "sandfolket", oppleve havari og mannskapsbytte. Kvelden vi ankom møtte vi en gjeng fra Glasgow som skulle leve det frie liv på en strand i noen uker, vi kom meget godt over ens over "noen" Cider og Øl, så det ente opp med nachspiel på Bonnie med kamskjell og mere Øl... Morgenen etter var nok sandfolket like forbauset over å våkne på en seilbåt som jeg var over at 6 fulle sjeler faktisk hadde fått plass ombord, men der det er hjertrom er det husrom, selv om kapteinen selv sov i cockpitt.
Dette ble starten på et godt vennskap og vi tilbrakte mye tid sammen på stranden der vi spiste hva naturen og havet kunne tilby, samt Cider og Øl fra supern.
Et par uker senere ble det meldt storm over Isle of Barra, Bonnie lå på mooring da det ikke var noe gjestebrygge i havnen, men jeg trodde hun lå trygt.. Det viste seg å være feil og under stormen slet hun seg, jeg sto tilfeldig vis på dekk for å vurdere om jeg skulle bruke kjetting som fortøyning og jeg hadde anker og alt klargjort på dekk. Så jeg fikk kastet anker umiddelbart og det var nok årsaken til at det gikk så bra som det gikk. Bonnie traff steinene med ror og kjøl men ankeret hindret at baugen ikke dro seg inn og at hun ble liggende longside til og slå hull i skroget. 30 min senere kom Lifeboats og dro oss av og reddet oss fra totalhavari. Et par dager senere hadde været roet seg og det var tid for å vurdere skadene. De nederste 20 cm av roret var borte og skeggen hang vare i en bolt, samt vindroret var ødelagt og noen sprekker rundt kjøl. Det ble også endel skader på dekk etter tauingen. Vi satte igang arbeidet umiddelbart med meget god hjelp fra våre venner på skuta SANS PEUR. De er to menn fra England som skal til USA for å starte birøkting,de seiler en 65ft trebåt med flott verksted ombord, uten de hadde ikke Bonnie vært her hun er i dag. Det var ikke noe slipp på Isle of Barra, men tidevannsforskjellen var omtrendt 5 meter, så vi la henne på stranden rett nedenfor campen til strandfolket og ventet på lavvann, det ga oss et par timer å jobbe på før vannet ble for høyt igjen. Etter ca 2 og en halv uke var Bonnie seilklar igjen, men Bonnie hadde litt problemer med mannskapet, det resulterte i at Chris, en av sandfolket mønstret på og Pål dro på eget eventyr. I tillegg fikk vi med oss Rob også en av sandfolket som skulle bli med oss ned til sør Irland, så satte vi endelig seil igjen. Værmeldingen medte godværsseilas helt til Schull i sørirland hvor vi skulle møte Sans Peur igjen og planlegge Biscaya kryss sammen. på den 3. dagen vest for Irland forandret været seg. Det blåste opp til storm fra sør vest og vi fikk for høy sjø og for mye vind til å fortsette på planlagt kurs, mannskapet var uerfarent og været varekstremt så avgjørelsen ble å søke nødhavn. Tralee var omlag 9 timer øst for oss så vi satte kursen dit med sjø og vind fra siden, på vei inn hørte vi 3 MAYDAY fra 3 forskjellige fiskebåter kun 20 nm sør for oss. De hadde visst blitt like overasket over været som oss, og når vi kom iland fikk vi høre at 2 var omkommet.
Vi ble i Tralee en uke og Rob mønstret av der og dro hjem til Glasgow, vi seilte videre mot Schull i håp om å møte Sans Peur der. Da vi ankom hadde de ennå ikke kommet, så vi håpte at de hadde søkt nødhavn som oss. Noen dager senere dukket de opp og det ble en stor fest ombord på Sans Peur med historier fra forestående seilas.
Så begynte vi å planlegge Biscaya. Den første dagen over fikk vi frisk bris i seilene og god fart, dette varte i godt og vel et døyn, så begynte vinden å dø ut. Dette var vi klar over da et stort høytrykk var over Biscaya bukten og vi regnet en dag for motor før vi dro, så vi fylte opp nok diesel til å gå for motor i 2 og en halv dag. Men etter 24 timer med lite vind og for motor var havet fortsatt blankt som et speil og det fortsatte slik lenge, på den 3. dagen gikk vi tomme for diesel.. Ingen vind kun store rullende dønninger og seil som blafret. Jeg hadde ca 7 liter med bensin igjen så jeg fikk satt utenbords motoren bak og gikk på så lavt turtall jeg kunne mens jeg hadde nok styrefart til å holde kursen. Da det var igjen 1 liter fikk vi endelig nok vind til å fylle seilene. 4,5 dager senere ankom vi Camarinas. Chris hadde ikke fungert så bra ombord, og hadde vært syk mesteparten av veien over, så det ble til at han mønstret av. Da sto jeg igjen uten mannskap og valgte å seile single handed til Portugal og Porto santo. Dette har vært et eventyr og en utfordring uten sidestykke, jeg rundet kapp Finisterre i 25 knop vind og ankom Povoa de varzim i Portugal 26 timer etter avreise fra Camarinas. Der ble jeg i 10-12 dager og møtte noen fantastiske mennesker før jeg satte kursen alene over til Porto Santo. Oppsumeingen av den seilasen er vel at det tøffeste med single handed seilas er psykisk. Å være alene ute på det store blå i over 6 døyn er fantastisk men krevende. Nå er jeg her i Porto Santo og har fått besøk av min kjære Linn og mor og neste uke settes kursen mot Lanzarote.
Herrfra skal jeg prøve å være flinkere med oppdateringer!
Vi ankom Castlebay på Isle of Barra en flott sommerdag og seilte inn fjorden der med det gamle slottet i havnen som ønsket oss velkommen. Ikke visste jeg at vi skulle bli der i 5 uker og møte "sandfolket", oppleve havari og mannskapsbytte. Kvelden vi ankom møtte vi en gjeng fra Glasgow som skulle leve det frie liv på en strand i noen uker, vi kom meget godt over ens over "noen" Cider og Øl, så det ente opp med nachspiel på Bonnie med kamskjell og mere Øl... Morgenen etter var nok sandfolket like forbauset over å våkne på en seilbåt som jeg var over at 6 fulle sjeler faktisk hadde fått plass ombord, men der det er hjertrom er det husrom, selv om kapteinen selv sov i cockpitt.
Dette ble starten på et godt vennskap og vi tilbrakte mye tid sammen på stranden der vi spiste hva naturen og havet kunne tilby, samt Cider og Øl fra supern.
Et par uker senere ble det meldt storm over Isle of Barra, Bonnie lå på mooring da det ikke var noe gjestebrygge i havnen, men jeg trodde hun lå trygt.. Det viste seg å være feil og under stormen slet hun seg, jeg sto tilfeldig vis på dekk for å vurdere om jeg skulle bruke kjetting som fortøyning og jeg hadde anker og alt klargjort på dekk. Så jeg fikk kastet anker umiddelbart og det var nok årsaken til at det gikk så bra som det gikk. Bonnie traff steinene med ror og kjøl men ankeret hindret at baugen ikke dro seg inn og at hun ble liggende longside til og slå hull i skroget. 30 min senere kom Lifeboats og dro oss av og reddet oss fra totalhavari. Et par dager senere hadde været roet seg og det var tid for å vurdere skadene. De nederste 20 cm av roret var borte og skeggen hang vare i en bolt, samt vindroret var ødelagt og noen sprekker rundt kjøl. Det ble også endel skader på dekk etter tauingen. Vi satte igang arbeidet umiddelbart med meget god hjelp fra våre venner på skuta SANS PEUR. De er to menn fra England som skal til USA for å starte birøkting,de seiler en 65ft trebåt med flott verksted ombord, uten de hadde ikke Bonnie vært her hun er i dag. Det var ikke noe slipp på Isle of Barra, men tidevannsforskjellen var omtrendt 5 meter, så vi la henne på stranden rett nedenfor campen til strandfolket og ventet på lavvann, det ga oss et par timer å jobbe på før vannet ble for høyt igjen. Etter ca 2 og en halv uke var Bonnie seilklar igjen, men Bonnie hadde litt problemer med mannskapet, det resulterte i at Chris, en av sandfolket mønstret på og Pål dro på eget eventyr. I tillegg fikk vi med oss Rob også en av sandfolket som skulle bli med oss ned til sør Irland, så satte vi endelig seil igjen. Værmeldingen medte godværsseilas helt til Schull i sørirland hvor vi skulle møte Sans Peur igjen og planlegge Biscaya kryss sammen. på den 3. dagen vest for Irland forandret været seg. Det blåste opp til storm fra sør vest og vi fikk for høy sjø og for mye vind til å fortsette på planlagt kurs, mannskapet var uerfarent og været varekstremt så avgjørelsen ble å søke nødhavn. Tralee var omlag 9 timer øst for oss så vi satte kursen dit med sjø og vind fra siden, på vei inn hørte vi 3 MAYDAY fra 3 forskjellige fiskebåter kun 20 nm sør for oss. De hadde visst blitt like overasket over været som oss, og når vi kom iland fikk vi høre at 2 var omkommet.
Vi ble i Tralee en uke og Rob mønstret av der og dro hjem til Glasgow, vi seilte videre mot Schull i håp om å møte Sans Peur der. Da vi ankom hadde de ennå ikke kommet, så vi håpte at de hadde søkt nødhavn som oss. Noen dager senere dukket de opp og det ble en stor fest ombord på Sans Peur med historier fra forestående seilas.
Så begynte vi å planlegge Biscaya. Den første dagen over fikk vi frisk bris i seilene og god fart, dette varte i godt og vel et døyn, så begynte vinden å dø ut. Dette var vi klar over da et stort høytrykk var over Biscaya bukten og vi regnet en dag for motor før vi dro, så vi fylte opp nok diesel til å gå for motor i 2 og en halv dag. Men etter 24 timer med lite vind og for motor var havet fortsatt blankt som et speil og det fortsatte slik lenge, på den 3. dagen gikk vi tomme for diesel.. Ingen vind kun store rullende dønninger og seil som blafret. Jeg hadde ca 7 liter med bensin igjen så jeg fikk satt utenbords motoren bak og gikk på så lavt turtall jeg kunne mens jeg hadde nok styrefart til å holde kursen. Da det var igjen 1 liter fikk vi endelig nok vind til å fylle seilene. 4,5 dager senere ankom vi Camarinas. Chris hadde ikke fungert så bra ombord, og hadde vært syk mesteparten av veien over, så det ble til at han mønstret av. Da sto jeg igjen uten mannskap og valgte å seile single handed til Portugal og Porto santo. Dette har vært et eventyr og en utfordring uten sidestykke, jeg rundet kapp Finisterre i 25 knop vind og ankom Povoa de varzim i Portugal 26 timer etter avreise fra Camarinas. Der ble jeg i 10-12 dager og møtte noen fantastiske mennesker før jeg satte kursen alene over til Porto Santo. Oppsumeingen av den seilasen er vel at det tøffeste med single handed seilas er psykisk. Å være alene ute på det store blå i over 6 døyn er fantastisk men krevende. Nå er jeg her i Porto Santo og har fått besøk av min kjære Linn og mor og neste uke settes kursen mot Lanzarote.
Herrfra skal jeg prøve å være flinkere med oppdateringer!
tirsdag 26. juni 2012
Nordsjø seilas
Da har vi ankommet Wick i Scotland, etter en utfordrende men vellykket Nordsjø seilas.
Vi startet seilasen Torsdag 21.06.2012 fra Farsund. Første dagen gikk forhåndsvis rolig for seg, med en frisk bris i ryggen og en snittfart på 5 knop. Fredag morgen fikk vi en kuling over oss, vinden var i og for seg ikke noe problem da den fortsatt kom fra øst, men bølgene begynte å bli bra høye.. litt utpå dagen på fredag begynte de å bryte og vi måtte avvike fra oprinnelig kurs for å holde bølgene direkte akterut.
Det ble noen lange våte timer ved roret, der vi fikk testet både skute og nærver. Men skuta oppførte seg strålende og hun beviste at det er ei gammel dame som ikke lar seg skremme av litt sjøgang.
Lørdag morgen løyet vind og sjø seg betraktelig og solen tittet såvidt frem gjennom skylaget, Pål sitter vakt mens jeg prøver å få meg et par timer på øyet. Plutselig ropes det fra cockpit DELFINER O`hoi!
Jeg hopper ut av køya og ser ut av luka en 5-6 delfiner som kommer hoppende mot skuta og et par som svømmer langs ripa og utforsker kjølen på Bonnie.
Etter hvert kommer hele slekta og følger oss i flere timer på vei mot Wick.
Litt utpå kvelden på Lørdag snur vinden og vi får en bris fra vest, vi starter motoren og går for motor en halvtimes tid før vi oppdager at den har blitt jævelig varm. Termostaten var gåen.. Å ligge nedi et varmt motorrom å skru i rullende sjø og motvind er ikke veldig gøy, men vi fikk fikset det og nå funker den tilsynelatende bra igjen.
Etter 75 timer til sjøss ser vi fastland igjen, vi fortøyer skuta og går på leting etter noe å spise. Vi fant en liten lokal kafè der de spilte sekkepipe og serverte en diger Scotsk breakfast (meget lik en engelsk en..)
Det ble en ganske magisk stemning der vi satt og hørte på jammre fra sekkepipa trøtte og jævlige etter et ganske røff seilas.
Nå nyter vi livet i Wick noen dager før vi setter kursen nordover mot Orkenøyene og vest rundt Cape wrath før vi begynner seilasen sørover!
Ship O`hoi å en flaske med wiskey!
Vi startet seilasen Torsdag 21.06.2012 fra Farsund. Første dagen gikk forhåndsvis rolig for seg, med en frisk bris i ryggen og en snittfart på 5 knop. Fredag morgen fikk vi en kuling over oss, vinden var i og for seg ikke noe problem da den fortsatt kom fra øst, men bølgene begynte å bli bra høye.. litt utpå dagen på fredag begynte de å bryte og vi måtte avvike fra oprinnelig kurs for å holde bølgene direkte akterut.
Det ble noen lange våte timer ved roret, der vi fikk testet både skute og nærver. Men skuta oppførte seg strålende og hun beviste at det er ei gammel dame som ikke lar seg skremme av litt sjøgang.
Lørdag morgen løyet vind og sjø seg betraktelig og solen tittet såvidt frem gjennom skylaget, Pål sitter vakt mens jeg prøver å få meg et par timer på øyet. Plutselig ropes det fra cockpit DELFINER O`hoi!
Jeg hopper ut av køya og ser ut av luka en 5-6 delfiner som kommer hoppende mot skuta og et par som svømmer langs ripa og utforsker kjølen på Bonnie.
Etter hvert kommer hele slekta og følger oss i flere timer på vei mot Wick.
Litt utpå kvelden på Lørdag snur vinden og vi får en bris fra vest, vi starter motoren og går for motor en halvtimes tid før vi oppdager at den har blitt jævelig varm. Termostaten var gåen.. Å ligge nedi et varmt motorrom å skru i rullende sjø og motvind er ikke veldig gøy, men vi fikk fikset det og nå funker den tilsynelatende bra igjen.
Etter 75 timer til sjøss ser vi fastland igjen, vi fortøyer skuta og går på leting etter noe å spise. Vi fant en liten lokal kafè der de spilte sekkepipe og serverte en diger Scotsk breakfast (meget lik en engelsk en..)
Det ble en ganske magisk stemning der vi satt og hørte på jammre fra sekkepipa trøtte og jævlige etter et ganske røff seilas.
Nå nyter vi livet i Wick noen dager før vi setter kursen nordover mot Orkenøyene og vest rundt Cape wrath før vi begynner seilasen sørover!
Ship O`hoi å en flaske med wiskey!
tirsdag 19. juni 2012
Endelig avgårde
Lørdag 16.6.2012 satte vi seil. Værmeldingen meldte kuling i skagerakk, så vi fikk en røff start på turen, bølgehøyden var oppe i anslagsvis 5 meter, så vi søkte tilflukt i Arendal noen timer før vi satte kurs mot Farsund. Siste etappe gikk mye bedre til tross for motvind.
Nå ligger vi i Farsund og venter på at meteorologisk institutt skal melde litt bedre vær over Nordsjøen, planen var å seile avgårde i morgen 20.6.2012, men det ser ut til at vi må vente her et par dager til.
Ellers er alt bra med mannskap og skute!
Nå ligger vi i Farsund og venter på at meteorologisk institutt skal melde litt bedre vær over Nordsjøen, planen var å seile avgårde i morgen 20.6.2012, men det ser ut til at vi må vente her et par dager til.
Ellers er alt bra med mannskap og skute!
tirsdag 12. juni 2012
Utur...
Etter mye stress og slit det siste halve året, begynner ting endelig å se bra ut.
Budsjettet ser ut til å være innenfor rekkevidde, Skuta er klar og jeg venter igrunn bare på at mannskapet skal mønstre på.
Da starter selvfølgelig ting å skje.... Det som kan gå galt, går galt..
Først havarerer motoren på bilen, mye av budsjettet var basert på salget av den bilen. Der ble det plutselig 60 000,- mindre på kontoen...
Jaja, ikke noe å gjøre med.. livet går videre, bare med litt mere fisking og litt mindre øl.
Da jeg såvidt har fått lagt det bak meg, får jeg brev fra NAV om at de har ubetalt feil beløp på dagpenger jeg mottok under perioden jeg ventet på lærlingeplass i fjor vinter..
Pjoink... 10 890 kr til i - på kontoen...
Det ser ut til å bli lite øl på turen...
Budsjettet ser ut til å være innenfor rekkevidde, Skuta er klar og jeg venter igrunn bare på at mannskapet skal mønstre på.
Da starter selvfølgelig ting å skje.... Det som kan gå galt, går galt..
Først havarerer motoren på bilen, mye av budsjettet var basert på salget av den bilen. Der ble det plutselig 60 000,- mindre på kontoen...
Jaja, ikke noe å gjøre med.. livet går videre, bare med litt mere fisking og litt mindre øl.
Da jeg såvidt har fått lagt det bak meg, får jeg brev fra NAV om at de har ubetalt feil beløp på dagpenger jeg mottok under perioden jeg ventet på lærlingeplass i fjor vinter..
Pjoink... 10 890 kr til i - på kontoen...
Det ser ut til å bli lite øl på turen...
tirsdag 5. juni 2012
Avreise nærmer seg
Nå begynner det virkelig å nærme seg avreise! Det meste på sjekklisten er merket med rød skrift bak, så det tyder vel på at vi ligger i rute med planleggingen og innkjøp av materiell.
Det som står igjen, før vi er helt klare er blant annet strømmen ombord. Solcellepanelene er oppe, men de nye batteriene er ikke satt inn og panelene er ikke koblet til. Dette blir ansvaret til Pål når han mønstrer på skuta rundt den 12 juni.
Ellers er det noen småting som gjenstår å få kjøpt inn.
100 L vanntank + slanger og tilbehør
Batterilader
Kikkert
Bøtter
Bolter
Tech7 eller sikaflex+ silikonpresse
Fyringsolje til spritkjøkken
Lampeolje
Solkrem...!
mm.
Gleder meg til vind i seilene og sjøsprøyt i skjegget!
Det som står igjen, før vi er helt klare er blant annet strømmen ombord. Solcellepanelene er oppe, men de nye batteriene er ikke satt inn og panelene er ikke koblet til. Dette blir ansvaret til Pål når han mønstrer på skuta rundt den 12 juni.
Ellers er det noen småting som gjenstår å få kjøpt inn.
100 L vanntank + slanger og tilbehør
Batterilader
Kikkert
Bøtter
Bolter
Tech7 eller sikaflex+ silikonpresse
Fyringsolje til spritkjøkken
Lampeolje
Solkrem...!
mm.
Gleder meg til vind i seilene og sjøsprøyt i skjegget!
Abonner på:
Innlegg (Atom)